FINGERN

en novelle

For mobil:

Trykk hvor som helst for å starte.

For datamaskin:

Bruk piltastene.

Da jeg kuttet av meg fingeren gjorde jeg det med den største selvfølgelighet.

Jeg hadde kommet hjem fra jobb,
som alle andre dager.

Solen lå og dirret i horisonten der jeg satt på balkongen og glante utover Bjørvika.

Jeg hadde laget meg en gin og tonic, noe jeg alltid gjør etter et stort salg.
Ingen tanker ville feste seg der jeg satt.

Jeg tok en slurk uten at noe stort mer skjedde. Jeg festet blikket på noen på bryggen og prøvde å fokusere på pusten.

Det var da,
da jeg tok en slurk til,
at jeg oppdaget at det var noe som ikke stemte.

En gang til lot jeg væsken få strømme ned gjennom gapet.

Det var gin og tonic,
det var det ingen tvil om,
men den smakte ikke det samme,

bitterheten var borte.

Hjernen min hentet frem minner fra forskjellige varme sommerdager hvor jeg hadde nytt denne drinken,

og alle minnene satte smaksløkene i sving, og smakene de fant hadde alle den herlige bitterheten.

Hvor lenge har det vært sånn? tenkte jeg.

Bitterheten må ha blitt slipt bort litt etter litt, for hver drink, og nå har forskjellen blitt så stor at den er umulig å ikke legge merke til.

Jeg prøvde å tenke tilbake til siste gangen jeg distinkt kunne huske at jeg hadde kjent den gode bitterheten,

men det var vanskelig å finne et tydelig skille, og minnet mitt svevde hele tiden tilbake til sydenturen hvor jeg oppdaget drinken.

Jeg hadde vært fjorten år på en ufrivillig familieferie,

jeg hadde gått rundt og drømt om at en spansk dame skulle komme å vise meg hvor skapet skulle stå,

men det hadde blitt med lange blikk på stranden.

Da jeg kom hjem var det eneste jeg hadde lært meg at gin og tonic var noe man skulle drikke som voksen,

og da far til slutt lot meg prøve en hadde den vonde bitterheten satt seg i meg,

og jeg elsket det.

Men gin og tonicen på balkongen inneholdt ikke lenger noe av denne bitterheten,

eller det er vel riktigere å si at jeg ikke lenger kunne smake den,

og tanken på at jeg aldri kom til å oppleve denne smaken var nesten for mye for meg.

Jeg ble sittende å bare se på den,
jeg så på glasset,
og jeg så på væsken,
jeg så på isbitene, sitronen,
og så hånden min som holdt glasset,
og så så jeg på lillefingeren min,
med gullringen på,
som pekte ut til siden som om jeg var en syfilis infisert kongelig.

Og den begynte å irritere meg noe veldig.

Da jeg begynte å tenke over det hadde den irritert meg i lang tid.

Jeg fikk en fornemmelse av at den alltid hadde vært i veien for et eller annet, og at den hadde kostet meg dyrt her i livet på en eller annen måte.

Det var ikke mer som skulle til for at jeg skulle gå inn på kjøkkenet og ta ned den japanske kjøttøksa fra veggen.

Jeg kjøpte den på en forretningsreise i Tokyo for noen år tilbake, men jeg har aldri brukt den.

På den ene siden står navnet mitt inskribert med japanske tegn,

noe som gjør at jeg alltid har den siden hengende inn mot veggen.

Jeg la hånden min på fjøla og sprikte med fingrene.

Jeg innså at det kom til å bli vanskelig å kun treffe lillefingeren,

for jeg regnet med at jeg måtte ta i ganske mye for å komme gjennom beinet,

og da ville det bli vanskelig å sikte.

En tallerken får gjøre susen, sa jeg høyt, og la en tallerken over resten av hånden.

Det var ikke så mye mer til det egentlig,

jeg talte til tre
og hugget til for harde livet.

Kniven traff fjølen uten problem.

På den ene siden lå hånden og tallerkenen, og på den andre siden lå lillefingeren med gullringen på.

Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg at fingeren skulle sprette og sprelle som en fisk på land.

Men den lå helt urørlig i sitt nye territorium, komfortabel med sin nye tilværelse, skilt fra kroppen.

Det var alt jeg rakk å tenke før blodet kom.

Blodet fosset ut av knoken der hvor lillefingeren hadde pleid å sitte, men ut av fingeren kom det ingenting.

Jeg løp over til vasken og lot blodet renne ned i den.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det ikke kom til å stoppe med det første.

Jeg surret hånden inn i tørkepapir, før jeg gikk bort og så på fingeren igjen.

Den hadde ikke stukket av.

Jeg la den i fryseren.

Jeg vet ikke hvorfor,

for jeg har ikke tenkt til å få den sydd på igjen,

men det virket som et passende sted,

mellom rypebryst og frosne multer.

Jeg gikk ut på balkongen igjen,
men denne gangen med et glass cognac.

Tørkepapiret har fått en dyp rød farge.

Solen ligger fortsatt og dirrer i horisonten, men paret nede på bryggen er borte.

Den gin og tonicen jeg fikk den gangen for tyve år siden kommer jeg aldri til å smake igjen,

men i det minste har jeg tatt et steg i en ny retning.