SNØFONNA

Isen ligger allerede mørklagt.

Fra garderoben kan guttestemmer høres.

Dørene på hallen går opp og igjen med jevne mellomrom.

Det flimrer i hvite snøfnugg for hver gang.

Tenninger blir skrudd på,
biler rygger ut og legger igjen spor i den kramme snøen.

Tenninger blir skrudd på,
biler rygger ut og legger igjen spor i den kramme snøen.

Ved inngangen sitter en gutt.

Han sitter i en snøfonn med hockeybagen som underlag.

Jakka og lua bærer lagets logo.

Jakka skulle egentlig hatt etternavnet hans brodert inn på ryggen.

Lua er dratt godt ned over ørene.

Den lille kroppen vugger frem og tilbake.

Det kommer en mann og en gutt ut av ishallen.

For hvert skritt de tar knirker det i den kramme snøen.

Mannen stopper opp.

Gutten fortsetter med hockeybagen slepende etter seg som en plog.

Sitter du her?
Spør mannen.

Gutten i snøfonna slutter å vugge.

Mannen smiler,
men det er et sånt smil gutten ikke kan fordra,
et sånt smil lærerne hans pleier å ha,

Mannen smiler,
men det er et sånt smil gutten ikke kan fordra,
et sånt smil lærerne hans pleier å ha.

Mannen smiler,
men det er et sånt smil gutten ikke kan fordra,
et sånt smil lærerne hans pleier å ha.

Mannen ser på klokka.

Du kan sitte på med oss hvis du vil?

Gutten ved bilen beveger seg sakte i en sirkel, mens annenhver fot presses hardt ned i snøen.

Han stopper opp.

Blikkene deres møtes, men ikke lenge.

Han snur seg og drar i dørhåndtaket, men bildøren er låst.

Gutten i snøfonna ser ned i bakken igjen.

Han snur seg raskt og drar i dørhåndtaket, men bildøren er låst.

Gutten i snøfonna ser ned i bakken igjen.

Han snur seg raskt og drar i dørhåndtaket, men bildøren er låst.

Gutten i snøfonnen ser ned i bakken igjen.

Det går fint.
Er du sikker?

Det går fint.
Er du sikker?

Gutten nikker.

Vil du at jeg skal ringe moren din?
Spør mannen, og drar mobilen opp av jakkelomma.

Gutten rister raskt på hodet.

Pappa skal hente meg.

Mannen legger telefonen tilbake i jakkelomma.

Pelle kommer til å være i hallen, så hvis det er noe kan du gå til ham.

Gutten nikker.

Du var god på trening i dag, du begynner virkelig å ta innpå de andre.

Du var god på trening i dag, du begynner virkelig å ta innpå de andre.

Gutten begynner å vugge frem og tilbake igjen.

Ha det da, sier mannen, vi sees neste uke.

Bildører åpnes og lukkes. Lykter tennes. Bilen rygger ut og etterlater dype spor i snøen.

Bildører åpnes og lukkes. Lykter tennes. Bilen rygger ut og etterlater dype spor i snøen.

Bildører åpnes og lukkes. Lykter tennes. Bilen rygger ut og etterlater dype spor i snøen.

Et tynt lag av snø har lagt seg på toppen av lua hans. Dørene på ishallen har sluttet å gå opp og igjen, og parkeringsplassen er nesten tom.

Det er stille, veldig stille, kun et svakt sus fra en motorvei kan høres.

Det er stille, veldig stille, kun et svakt sus fra en motorvei kan høres.

Det er stille, veldig stille, kun et svakt sus fra en motorvei kan høres.

Gutten lener seg bakover i snøfonna som er underlig varm. Den våte snøen former seg etter den lille kroppen hans, og han blir liggende å titte opp i den mørke himmelen.

Det er sikkert kø, tenker han.

Helt siden brua raste i flommen er det alltid kø.

Stjernene og snøfnuggene går i ett der oppe, og store snøfnugg legger seg i ansiktet hans og smelter.

Små dråper renner nedover kinnene og ned i nakken.

Han skuler bort på ishallen.

Lysene er fortsatt på der inne.

Pelle er der fortsatt.

Pelle er vaktmester.

Pelle kjenner far.

De har pleid å møtes når far tok han med på kamper i hallen.

Pelle var alltid hardhendt.

Klemte til hånden hans så fingrene ble most, og spurte alltid far om det ikke var noe tak i gutten.

Han pleide alltid å kalle ham for dumme navn, og spørre om jenter, eller om det kanskje var gutter det gikk i.

Far lo alltid litt, og ga ham penger til å gå i kiosken.

Etter første periode kom Pelle alltid opp på tribunen. De pleide å gire hverandre opp,
rope og skrike,
høyere og høyere.

Etter første periode kom Pelle alltid opp på tribunen. De pleide å gire hverandre opp,
rope og skrike,
høyere og høyere.

Etter første periode kom Pelle alltid opp på tribunen. De pleide å gire hverandre opp,
rope og skrike,
høyere og høyere.

Var ikke dårlig kamp det, pleide Pelle å si etterfulgt av et slag i skulderen.

Han måtte alltid vente på dem etter kamp.

Sittende i gangen med en vaffel i hånda,

mens latteren runget gjennom kontordøra.

I bilen på vei hjem snakket far alltid om hvor hyggelig det hadde vært, og at han måtte huske å fortelle om det til mor.

Det var Pelle som hadde foreslått for far at guttungen burde få noen skøyter på beina.

Da blir det kanskje litt tak i gutten, hadde han sagt.

Tanken hadde aldri slått ham.

Han hadde aldri sett for seg selv som en av dem der nede på isen, deisende inn i vantet på jakt etter den sorte pucken, men når far foreslo det så sa han selvfølgelig ja.

Han hadde aldri sett for seg selv som en av dem der nede på isen, deisende inn i vante på jakt etter den sorte pucken, men når far foreslo det så sa han selvfølgelig ja.

Bilsporene på parkeringsplassen ser ut som gjengrodde arr der de ligger fulle av snø.

Gutten ligger fortsatt urørlig og titter opp i himmelen.

Han kjenner fukt på ryggen.

Det er fra den våte snøen som så vidt har begynt å trekke gjennom jakka.

Han er sulten.

Kanskje far har stoppet på butikken, tenker han.

Kanskje far har stoppet på veien for å kjøpe inn til sin verdensberømte pizza.

Og da var det sikkert kø i kassen, for det er jo snart jul.
Og folk handler alt for mye til jul,
det pleier far å si.

Og da var det sikkert kø i kassen, for det er jo snart jul.
Og folk handler alt for mye til jul,
det pleier far å si.

Og da var det sikkert kø i kassen, for det er jo snart jul.
Og folk handler alt for mye til jul,
det pleier far å si.

Og da var det sikkert kø i kassen, for det er jo snart jul.
Og folk handler alt for mye til jul,
det pleier far å si.

Han ser bort på hallen.

Magen rumler.

Det var noe som stakk der inne.

Han drar den ene hånden gjennom snøen og løfter den opp på magen.

Han er tørr i munnen.

Det kom et nytt stikk der inne.

Stikkene er som små nåler av is.

Gutten tenkte på mor som alltid ba ham spise før han dro på trening, far sa at det var slikt man fikk hold av.

Gutten prøvde å støtte seg opp på albuene.

Den ene albuen sank ned i snøfonna og han havnet på siden med kinnet mot snøen.

De små snøfnuggene stakk opp som små pigger på overflaten, og de formet små formasjoner han aldri hadde sett før.

Han åpnet munnen og strakk tungen ut.

Snøfnuggene festet seg til den.

De smeltet i munnen hans så kaldt vann rant nedover halsen og ned i magen.

Det kalde vannet kjentes godt der nede.

Han begynte å lepje i seg snø helt til tungen var blitt så kald at han nesten ikke kunne føle den.

Far har sikkert, tenkte han, men lenger kom han ikke, tanken forsvant før den hadde rukket å komme.

Det er ikke lenger noe lys i ishallen.

Den er tom og kald, og venter på morgendagens rutiner.

Det ligger et tykt lag med nysnø over parkeringsplassen som gjør sitt beste for å skjule alle spor.

Om noen timer vil det komme en måkebil og samle dem opp, presse dem sammen og gjøre snøfonna større.